Libanon - to uker etterpå.

Lørdag 14 oktober  kl 1530 landa eg i Florø. En uke i Libanon og i de palestinske flyktningleirene, hadde satt sine spor. Eg sa hei til kona og gikk opp for å sove, og det fortstte eg med mer eller mindre i 15 timer. Utslitt etter for lite søvn, mye mageproblemer og ikke minst mentalt utladet etter de sterke inntrykkene fra besøkene i de palestinske flyktningleirene.
Det tok en uke før eg var helt meg selv igjen og enda en uke før eg var klar for å sette noe ned på papiret. Då hadde eg klart å få med meg at Norges U-21 lag i fotball kvalifiserte seg for EM  sluttspillet som skal gå i Israel i 2013 og at Israel ikke overraskende hadde bordet Ship to Gaza og fengslet solidaritetsaktivistene som var om bord. Ingenting som tyder på at situasjonen for palestinerne blir lettere eller at det blir letter å drive solidaritetsarbeid for palestinerne, men først om :
besøket i Burj Barajneh camp.

En palestinsk flyktningleir opprettet av Røde kors i 1948 for a ta seg av flyktninger som kom fra bl.a Galilea. I dag 64 år seinere ligger leiren på samme sted i utkanten av Libanon, nær flyplassen. Knappe kvadratkilometer stor og med en befolkning på rundt 20 000, er det trangt om plassen. Også i den leiren bygges det ulovlig og det bygges i høyden. Gjennom dagen møter vi palestinske ungdommer i Youth can do it prosjektet vårt. Vi besøkte et senter for yrkesopplæring, en barnehage og et kultursenter. Mest av alt var vi sammen med ungdommene og fikk god kontakt med dem. De gav oss en innføring i hva de jobbet med og hvordan de jobbet. Vi diskuterte kjønnsroller og utvikling av selvstendighet og selvtillit. Også i denne leiren traff vi palestinske flyktninger som kom fra Syria. Denne dagen ble, til tross for rammene rundt og den fortvilte situasjonen som de fleste flyktningene er i, en god dag.

Da vi kom til leiren møtte vi raskt en gutt som skulle være sammen med oss hele dagen. Han gikk og holdt en liten jente i handa. Hun het Sara og noen fra gruppa sa at hun snakket bergensk. Eg ble nysgjerrig på det og tok kontakt. Det viste seg at hun kom fra Osterøy kommune og bor på Valestrandsfossen. Født og oppvokst der. Hun var 9 år og besøkte familien sin i Burj Barajneh. Bestemoren bodde der og fetteren hun holdt i handa hadde vokst opp hos bestemoren i leiren. Etter hvert ble hun fortrolig med mange av oss og vi fikk etter hvert hilst på både moren og bestemoren. Familien hadde kommet til Norge for ca 40 år siden. De viste seg og at denne fetteren hadde bursdag denne dagen , så ungdommene sammen med familien hadde stelt i stand et overraskende bursdagsselskap på ungdomssenteret.

En svær sjokoladekake var bakt, det ble sunget og danset bursdagssang både på engelsk og norsk, og dette overraskende selskapet rundet av denne dagen for oss. En dag der vi fikk innblikk i tradisjonell palestinsk dans som er viktig for å bygge identitet og samhold. Vi møtte nye palestinske flyktninger unge som voksne med en ukuelig optimisme og et pågangsmot for å gjøre hverdagen så god som mulig og framtiden så lys som mulig for seg, familien og det palestinske folket. Det fortjener absolutt vår støtte i det arbeidet.

Takk til våre folk i Norsk Folkehjelp i Libanon som gjør en fantastisk jobb. Takk til reisefølget fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp, ambassadører, politikere og ansatte, i alt var vi 10 stykker som var med denne uken.

 

 

Palestinerne i Rashidieh og El Buss.

Torsdagen er her og vi reiser til Tyr, er en antikk fønikisk by i dagens Libanon på kysten av Middelhavet, rundt 37 km nord for Akko og 32 km sør for Sidon. Byens navn betyr «klippe». (Wikipedia ). Vi skal besøke to flyktningleirer. Det er Rashidieh og El Buss. Turen tar ca 1 og 30 minutter og vel framme er vi 20 km fra grensen til det opprinnelige Palestina, det som i dag er staten Israel. Leirene vi besøker i dag er annerledes. Alt er roligere, trafikken er mindre intens, menneskene mindre travle, gatene breiere. Stanken fra kloakk og søppel er mindre påtrengende, og det er mindre ledningsspagetti. Vi ser litt maling på noen hus, noen fine dører, litt trær og blomster og unger som leker. En varm fønvind stryker inn fra havet og rusker i hår og klær. Eg tar meg i å tenke at her kan det ikke være så verst å bo.
Sannheten er jo at palestinerne som bor i disse leirene er i akkurat samme situasjon som de som bor i de andre leirene. Det er stor nød, nesten ikke strøm, ikke reint vann, ikke arbeid, hus som er for varme om sommeren og for kalde om vinter. Også her er de uten rettigheter og uten land. Det er det flyktningproblemet i verden i dag som har vart lengst og enda ikke er løst. Det hjelper fint lite med breiere gater, en vakker fasade eller en blomst i hagen
I Rashidieh bor det ca 27 500,- flyktninger, det er fire skoler og et helsesenter der. I El Buss bor
det 9 500 flyktninger. Det er fire skoler og et helsesenter.

De palestinske kvinnene.
I Rashidieh møter vi kvinner som deltar i Woman can do it prosjektet. Etter trening gjennom flere år, etter å ha jobbet aktivt for å bedre kvinners innflytelse og rettigheter, er de nå representert i leirkomiteene i mange leire, og de sitter i ulike underkomiteer som steller med sosiale og humanitære saker i leirene. En av kvinnene jobber med mikrolån. De delte sine erfaringer med oss, fortalte om diskusjonene de har hatt med mennene i eget hus og de som har styrt i leirene. De forteller om forandringene som har funnet sted og de som kommer til å finne sted. De har mye på hjertet og de forteller hvor viktig trening har vært og er svært takknemmelig for den muligheten de har fått gjennom Woman can do it prosjektet. Vi har mange spørsmål å stille, både på det personlige plan og på det organisatoriske området. Eg er jo litt usikker på hvilke spørsmål eg kan stille men de takler alle spørsmål med engasjement og humor. Disse dagene har vi truffet mange flotte kvinner, men eg tar meg fortsatt i å undres over engasjementet deres, pågangsmotet deres og troen på forandring både for kvinner og for det palestinske folket. Palestina sin sak fortjener og trenger disse kvinnene. Det er flott å tenke på at Fagforbundet kan bidra også her.

De palestinske ungdommene.
Vi rusler en tur i Rashidieh før vi besøker et palestinsk senter som heter Al Jalleel. Vi får en kort orientering om det arbeidet som gjøres mot barn og ungdom, med utgangspunkt i idrettsaktiviteter. Til tross for lite areal til å utøve idrett på, har de fotballgrupper for både gutter og jenter, de har gym der gutter og jenter trener sammen. De har vært utenfor leiren og spilt fotballkamper og etter hvert har foreldrene til barna blitt mer og mer positive. Særlig gjelder dette i forhold til jentene, de skal jo helst ikke drive med sport. Alt på frivillig basis. De har fått økonomisk støtte også fra norsk organisasjon.

Vi drar videre til El Buss der vi skal spise lunch sammen med ungdommen og få en god gjennomgang av prosjektet og de ulike kampanjene de har jobbet med.

Youth can do it prosjektet i El Buss

Vi får en god gjennomgang av de ulike stadiene i prosjektet. Fra hvordan de plukker ut deltakere til hvilke metoder som brukes, og den praktiske treningen de gjennomgår. Trening i å argumentere diskutere, lytte og kjøre kampanjer. Mål er både å utdanne mange og å sette de i stand til å gjennomføre kampanjer. Ungdommene jobber for flere ungdomssentre og større ungdomssentre. De lager reklamemateriell og henger det opp over alt i leirene. Vi snakker med dem om politikk og om kjønnsroller. De ler og smiler, diskuterer seg imellom og svarer. Gutter og jenter jobber sammen om det meste, men ikke alt. De har tatt skritt og de vil ta flere. Vi stiller spørsmål om hvordan de jobber politisk både for å gjennomføre sakene og for å øke sin innflytelse. De forteller om kampanjen for å bedre strømforsyningen og redusere ulykkene. De utfordret alle partier og organisasjoner til å jobbe sammen om dette.


De bruker de som har de beste kontaktene inn i de ulike organisasjonene til å diskutere og fronte sakene. Det gjelder å finne den rette nøkkelen som en så treffende sa det. De har fått både Fatah og Hamas og de andre organisasjonene til å støtte dette arbeidet ved å signere det som skal bli en regel eller lov i leiren. De vil utfordre partiene til å samarbeide om gode tiltak for befolkningen og samtidig ha respekt for ulike synspunkt. De jobber for en sterk ungdomsorganisasjon, som jobber uavhengig av de ulike partiene. De ser at det å strides innenfra ikke tjener palestinernes sak. Det var flott å møte disse ungdommene og alle de andre vi har møtt disse dagene, med tro på framtiden og en bevissthet om den rollen de som ungdommer bør og skal spille.

Dagen ble avsluttet med middag i havna i Tyr.

Palestinerne i Ein El Helwe.

Kl er åtte om morgenen det er blitt onsdag. Det har regnet denne natten men morgenen er lys og varm og har litt av den friskheten du kjenner etter en regnskyll på varme dager. Vi er klar for Saida. En by ca 45 min busstur sørover i landet. I Saida eller Sidon som den også kalles, finner vi flyktningleiren Ein El Helwe. I følge UNWRA en leir med ca 50 000 innbyggere, ifølge PLO rundt 70 000. Pass og identitetspapirer har vi alltid med oss, men i dag var det ekstra viktig. Alle som skal inn i leiren må gjennom libanesisk militært check point. Leiren har en historie preget av rivalisering mellom ulike palestinske grupper, så det er mye våpen i leiren. Vi stopper, passene samles inn og vi venter. En palestinsk libanesisk ungdom som er koordinator i Youth can do it prosjektet, er med oss i dag. Han går ut av bussen. Det skulle han ikke gjort. Det blir høylytte diskusjoner og Jamal blir ført vekk. Går bak og inn i en murbygning. Vi ser og hører, og er bekymret. Etter 10 min kommer Jamal gående alene tilbake. Han smiler og ser bra ut. Han forteller at da de skjønte at han hadde libanesiske papirer, måtte de la han gå. Viss ikke kunne det gått mange timer før vi hadde fått han med oss. Det ble en urolig start på dagen, men nå var vi klar for å fortsette vår reise.
Ein el Helwe er helt annerledes enn Shatila. Breiere gater, mer støy, masse biler og scootere som spyr ut eksosen sin. Ingen utslippsbegrensninger her nei. Det er et yrende liv, mindre søppel og mer orden, selv om unger ned i 10 år kjører rundt i biler og på scootere.
Vi møter leirkomiteen først. Det er en representativ komite som er utpekt. I komiteen sitter representanter fra ulike grupper, partier og organisasjoner. De har de samme utfordringene som andre leire. Mangel på reint vann, strøm og tilfredsstillende sanitærforhold. Stor arbeidsledighet og vanskelig å få arbeid på utsiden av leiren. Akkurat nå er flyktningstrømmen fra Syria den største utfordringen. Snakker om den arabiske våren og håper at den fører til forbedringer som også kommer palestinerne til gode.
Vi reiste videre for å besøke Woman can do it prosjektet her i El Helwe. Vi skulle overvære en trening og læringsøkt og spise lunch sammen med dem. Tema var her som i de andre leiren kommunikasjon, likestilling, det å skape engasjement og utvikle selvtillit. Vi fikk overvære rollespill og høylytte diskusjoner hos kvinnene. De diskuterte likeheter og forskjeller og så på sammenhenger og ansvar.



Det var gøy å overvære og tematikken og arbeidsmåtene er til å kjenne igjen fra vår egen grunnskolering for tillitsvalgte. Etter at lunchen var satt til livs dro vi sammen med noen av ungdommene i Youth can do it prosjektet på en liten rundtur i leiren. Etterpå hadde vi møte i deres lokaler for å få en nærmere presentasjon  av arbeidet så langt. De jobber med å engasjere ungdommer, få til å ta ansvar i lokalmiljøet. De blir lært opp i kampanjearbeid, og hvordan jobbe med saken helt fram til resultatet er der. Baserer seg på frivillighet, mange studerer til dagen eller går på skole.De er særlig opptatt av palestinernes historie og jober for å få bedre undervisningsmateriell, det som er i dag gir en feilaktig framstilling av historien og det landet som rettmessig er deres. Historien er viktig, likeså det å vise det landet de faktisk har rett på. Treningen skaper engasjement og gir selvtillit. Det er mange ting å ta tak i, men veldig positivt å møte engsjerte ungdommer som lever under slike forhold, og vite at Fagforbundet sammen med Norsk Folkehjelp og lokale partnere er med og støtter opp om arbeidet. 
Siste del av dagen i denne leiren møtte vi kvinner fra en palestinske kvinneorganisasjonen. De jobbet med alle forhold i leiren som berørte livene til familiene der. Det være seg sosiale forhold, sanitære forhold osv. Akkurat nå var de her som i de andre leirene, særlig opptatt med å hjelpe de flyktningene som kom i fra Syria. Det er en stor utfordring å skaffe husrom
og mat til flyktningene.






Før returen til Beirut ble det en liten rusletur i gamlebyen i Saida.

 

Palestina - tre møter.

 

Al Nakbaa dagen da staten Israel ble opprettet og palestinerne fordrevet fra sine hjem og sitt land. Al Nakbaa betyr katastrofen. På den dagen i 1948 flykter besteforeldre og foreldre til Fatima og Kheir Hussein til Libanon.Kheir kommer til verden i Shatila i 1951. Fatima i 1965 14 år seinere, i Beirut.
Disse to møter jeg denne oktoberdagen i 2012. Jeg ber dem fortelle sin historie. Her er den.

Begge foreldrene kom fra Haifa og deres mødre var kusiner. De gifter seg i 1981 og får til sammen 5 barn. De har bodd i Shatila hele livet. Han mister synet i en ulykke tidlig på 70 tallet. Hun blir skutt i kneet under massakren i 1982, har protese  og er derfor mest hjemme. Av barna er det en som er gift og har 2 barn, en går på universitetet og 3 bor fortsatt hjemme.
Hvordan overlever de ?
Familien er en del av de 50 000 palestinerne som lever i absolutt fattigdom i Libanon. De får matrasjoner fra UNWRA hver 3 mnd, og 10 dollar pr familiemedlem hver 3 mnd. Det må de klare seg på. Det er gratis skole for ungene, men universitetsutdanning dekkes dels av UNWRA og dels av andre frivillige organisasjoner. Vanlig helsetjenester er gratis men skal hun skifte protese noe hun må gjøre hvert tredje år koster det 5000,- dollar. Så langt har hun fått støtte av frivillige organisasjoner.
Datteren utdanner seg til sykepleier og jobber på et av helsesentrene i Shatila. Hun tjener 200 US dollar i mnd.
Er de stolte av barna sine ?                                                                                            
Ja de er svært stolte av barna sine. De drømmer om at de får utdannelse og jobb og flytter ut av Shatila. De sier og at barna er deres forsikring.
De mistet begge to familiemedlemmer under massakren i 1982 og i krigen mellom Amal militsen og flyktningleirene i 1985 – 1988.
Hvordan får de dagene til å gå ?
Hun holder seg mest hjemme, holder orden på de to rommene de har og lager mat til familien. Han sitter hjemme, av og til nede på utsiden av huset av og til får han besøk av venner.
Begge har fortsatt familie i Haifa. 1979 var siste gang han fikk treffe dem. De har kontakt på telefon .
Hvilke drømmer har de ?
Forut for drømmene de har for sine barn er det drømmen om å vende hjem til Palestina som er drømmen. De ser Haifa for seg og fornemmer luktene og lydene. Det er håp sier de. Det er alltid håp.
Jeg blir både rørt og imponert over disse menneskene.

Kjøkken i Shatila

Kjøkken i Shatila

Det som jo må kalles en borgerkrig i Syria er i ferd med å utvikle seg til en katastrofe for Libanon og for palestinerne. Det bor mange hundre tusen palestinske flyktninger i Syria. De strømmer nå over grensen til Libanon og inn i flyktningleirene i Libanon. De reiser dit de har familie. Palestinerne har ingen rettigheter i Libanon heller ikke som flyktning fordi Libanon ikke har undertegnet flyktningkonvensjonen.
Vi møter to familier som er kommet fra Syria. Den ene familien har vært der i 3 mnd og oppholder seg nå illegalt i Libanon. Den andre familien er nettopp kommet, og har fått hjelp av naboer.
De forteller om dramatiske forhold fra hjemlandet sitt. De forteller om den umulige situasjonen de nå er kommet opp i, totalt avhengig av nødhjelp. De bor spartansk. Leilighetene er på to rom.
Det er korte møter men lenge nok til at de sitter bom fast i oss.
Hva kan vi gjøre ? Hva gjør det internasjonale samfunnet ?
Palestinerne har ingen steder å reise til. De kan ikke reise hjem, verken til Palestina eller Syria. De kan ikke reise Libanon og helst ikke til noen andre land i regionen fordi det er ingen som vil ha dem .

Jeg undres, er det palestinernes skyld alt dette ?

Sabra - Shatila

Kl er 0830 når vi blir hentet av sjåføren vår. Det har regnet i natt men morgen er fin og byen har våknet til liv. Vi kjører gjennom gater fulle av mennesker og biler, ned mot sjøen. Vi ser ut over havet, et sted ikke langt ute ligger Kypros. Vi skal til Sabra og Shatila i dag og etter hvert som vi nærmer oss tetner trafikken til, det blir trangere.
                Sabra Chatila
                Et verkandes sår
                Å, va det du Jesus
               Va det dæ vi mista igjen
               Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen

Åge Aleksandersen sin sang, plutselig var tekst og melodi der. Vi går ut av bilen, vi er i Sabra. Sabra er området rundt og på utsiden av Shatila. Første stopp er minnestedet for massakrene i 1982. Det var 16 – 18 september altså 30 år og 3 uker siden, at israelske soldater slo en jern ring rundt leiren og lot falangistene få fritt spillerom. Hvor mange som ble drept vites ikke, de sikreste anslagene sier mer enn 3000. Flesteparten ligger begravet i det området vi står på. Haifa Jammal fra Norsk Folkehjelp i Libanon forteller til oss. Det er sterkt og uvirkelig.

Lavmælte samtaler, bilder, en stille stund, så går vi videre og inn i Shatila. Det blir et sjokk. 17000 mennesker fordelt på  kanskje en kvadratkilometer, kanskje mindre. Det er ikke lov å bygge i mer enn 2 etasjer men når det ikke er lov å utvide leiren så bygger man i høyden,
opp til 7 etasjer. Husene tett i tett, skakke og skjeve. En spagetti av ledninger overalt. Rør og rørkoblinger overalt, søppel som flyter. Unger store og små, alene eller sammen med voksne eller søsken. Scootere i alle fasonger og i alle slags tilstander.
 Et yrende kaotisk liv som gjorde meg nesten stum. Butikker av alle slags typer som solgt absolutt alt du kan tenke deg. Sikkert ikke uvanlig men allikevel. Her inne prøvde menneskene å skape seg et liv, i en leir som har vært bombet sønder og sammen flere ganger men gjennombygget hver gang.

Vi skal besøke Woman can do it prosjektet, som er et av prosjektene Fagforbundet har sammen med Norsk Folkehjelp. Etter å ha vandret i labyrinten en stund, går vi inn i et hus og opp i 2 etasje. Her er det masse kvinner som sitter, det er seminar – workshop og undervisning, om hva kvinner gjør og om hva menn gjør, om forskjeller og likheter. Det handler om kvinners rettigheter og kvinners muligheter. Det er et stort engasjement og eg kjenner igjen temaene, diskusjonene og argumentene. De grunnleggende spørsmålene er de samme uansett hvor du er, og hvilken situasjon du lever i. Sterkt.
Her spiser vi lunch. Det smaker godt og minner om kebab.
Etter lunch går vi videre. Vi skal møte sentrale kvinner i Woman can do it prosjektet. Det skjer på et senter drevet av  Nationat Institution for Social Care & Vocational Training, som er en NGO.
Det betyr at det er en ikke statlig organisasjon. Den er uavhengig av staten men kan arbeide parallelt. De kan samarbeide med FN og Verdensbanken, og ansees å drive på et ikke kommersielt grunnlag. Her er det skole og andre servicetiltak og i 4 etasje er det et sort forsamlingsrom. Her er det mange kvinner og vi starter med en presentasjonsrunde. Mens vi holder på med det kommer det en delegasjon med  5 kvinner inn i rommet. Det blir overraskelse og gjensynsglede. Vi blir fortalt at dette er kvinner som kommer fra Tunisia, fra Palestina, fra Libanon og de er alle engasjert i kvinnesaken og de er alle engasjert i palestinernes sak. Dette er sterke og aktive kvinner og vi blir med på en engasjert og tidvis høylytt samtale ispedd applaus og latter. Safia Darwish en ung kvinne som arbeider for Norsk Folkehjelp i Libanon og arbeider i prosjektet, holdt både en flott innledning og  på imponerende vis styr på både diskusjonene og på deltakerne. Før vi skulle avslutte dagen med middag og samvær med kvinner fra Woman can do it og Youth can do it prosjektene, besøkte vi familier som har bodd i leiren hele sitt liv. I tillegg besøkte vi palestinske flyktninger som nettopp har kommet fra Syria. Det bor mange hundretusen palestinere i Syria, og mange frykter en katastrofe dersom alle de rømmer til Libanon.

Historiene de hadde å fortelle kommer i neste blogg.

Avsluttingen på dagen var flott, med god hjemmelaget palestinsk mat, opptreden fra ungdommer i Youth can do it prosjektet, og gode samtaler med stolte palestinske kvinner, med et usvikelig pågangsmot på egne, familien og sitt folks vegne.

 

Palestinske flyktninger i Libanon.

Gjennom møtene med landdirektør Wafa Yassir, ambassadør Svein Aass og assisterende direktør i UNWRA Roger Davis,  fikk vi både et tilbakeblikk, historiske og statistiske fakta, og analyser og refleksjoner over dagens situasjon og morgendagens utfordringer. Tre ulike innfallsvinkler som alle bekrefter at den regionalpolitiske situasjonen er komplisert og at det er vanskelig å skaffe tilveie presis statistikk over f.eks antall flyktninger i Libanon.

Det ble sagt at Libanon er et sjakkbrett og spillerne kommer fra ulike land, og fra ulike politiske og religiøse retninger. Uklart hvem som vinner, men taperen er uansett de palestinske flyktningene.

I 1948 ble staten Israel proklamert. Samtidig ble 700 000palestinere drevet på flukt. 140 000 av disse kom til Libanon. I 2012 er det 12 leire for flyktningene. Det finns i dag ikke sikre tall for hvor mange som bor der. Tallene varierer fra 200 000 til 340 000. Det finns heller ikke sikre tall på hvor mange som bor utenfor leirene i Libanon eller som er emigrert ut av landet. Det som er sikkert er at arbeidsledigheten i leirene er på 70 - 80 %, fattigdommen er stor og den ekstreme fattigdommen omfatter ca 70 000 palestinere.

Hvordan overlever palestinerne ?

Ettersom palestinerne har svært begrenset tilgang til arbeidsmarkedet, overlever de fleste på nødhjelp. Hjelpen kommer fra mange hold, der Norsk Folkehjelp , spiller en viktig rolle. Norsk Folkehjelp ble etablert i Libanon i 1982. Les mer om arbeidet her http://www.folkehjelp.no/.

Sammen med blant andre Fagforbundet arbeider Norsk Folkehjelp i dag med å støtte lokale organisasjoner for å fremme rettighetene til palestinske flyktninger og særlig sårbare grupper, og rettighetene for kvinner og ungdommer til å delta, samt å bekjempe vold mot kvinner. Woman can do it og Youth can do  it er to prosjekter i Libanon som vi skal besøke.

FN sin organisasjon for de palestinske flyktningene UNWRA er de som, gjennom innhentet tilskudd fra nasjoner og organisasjoner gir direkte nødhjelp til de som trenger det. Det er ca 50 000. De får matrasjoner hver tredje mnd samt 10 dollar pr person i familien.  I tillegg driver UNWRA skoler og helsesentre, og det er gratis. Det er UWRA som utarbeider statistikk som gjelder de palestinske flyktningene. Les mer om UNWRA her  http://www.unrwa.org/

Ambassadør Svein Aass gav oss innblikk i de ulike konfliktlinjene i regionen og pekte på at den største motsetningen i dag i Libanon går mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer.

Dette er bakteppet vi tar med oss når vi nå skal starte på vår besøksrunde i flyktningleirene. Først ute er Sabra og Shatila.

 

 

Beirut

Beirut, denne byen jeg har hørt så mye men vet så lite om. Beirut, i følge Wikipedia første gang nevnt alt i det 14 århundrede før Kristus. Beirut som har vært styrt av mange ulike lokale drusiske emirer, som har vært provinshovedstat i Syria, som ble kjent som Midtøstens Paris, i den byen der er jeg.

Denne byen med 2 millioner innbyggere og  1 million biler, med ulike religiøse og etniske retninger, danner utgangspunktet for våre dager i Libanon. Hotellet vi bor på heter Mayflower. 

Det er mandag morgen og vi blir hentet med en liten buss for å kjøre til Norwegian People Aid sitt kontor i Beirut. Der har vi møte med landdirektøren Wafa Nasir og flere som jobber der. Her møter vi og Amal og Safira. To unge jenter som jobber for NPA og har ansvar og oppgaver i noen av prosjektene. De skal være våre guider disse dagene. Etterpå går turen til den Norske ambassaden der vi har  møte med ambassadøren. Etter en god time der drar vi tilbake til NPA sine kontorer for lunch. Deretter drar vi til The United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East - heretter kalt  UNRWA,   sitt kontor og har møte og samtaler med assisterende direktør. Mer om det som kom ut av disse møtene i neste blogg.
Før vi returnerte til hotellet hadde vi en liten tur til det som kalles down town i Beirut. Et område ned mot sjøen som ble totalt ødelagt under borgerkrigen og som lå øde i svært mange år. Tidligere statsminister Rafiq al-Harir, som ble drept av en bilbombe i 2005 bidro gjennom oppkjøp av området og tildeling av kontrakter til egne og familiens selskaper, til at området ble gjenoppbygget. Han ble beskyldt for korrupsjon og for å ha et stort ansvar for at Libanon i dag nesten er bankerott. Området ellers er flott, og står i kontrast til mye av det som byen ellers har å by på.
Da dagen var ferdig og sjåføren hadde brakt oss trygt tilbake til hotellet takket jeg han for turen, men lurte samtidig på hvordan han manøvrerte rundt i denne kaotiske trafikken. Det gjaldt å gjøre det motsatte av den som er riktig var hans svar. Kjører du sånn som du tror du skal, har du kollidert før du har kjørt 100 m.
Det er presist oppsummert og med 1 million biler og både dobbel og trippel parkering så er det ikke mye plass igjen til syklister og fotgjengere.
Blir nok en stund til jeg kjører bil rundt i Beirut ja.